Dette innlegget ble opprinnelig publisert på LinkedIn.

For litt over tre år siden var jeg og min bedre halvdel på vår årlige tur til ferieparadiset GRAN CANARIA. Vi hadde leiebil, og siden det var litt grått i været, så vi vårt snitt i å kjøre en liten biltur på nordsiden av øya.

Etter å ha kjørt noen kronglete småveier, ender vi opp på et lite torg i Arucas. Der spiser vi en helt OK lunsj, mens vi sitter og titter på turistene utenfor kirken på Plaza de San Juan. Før vi rekker å betale, spør servitøren om vi vil smake på den lokale rommen (er det sånn det skrives? ROM i bestemt form?) Vi takker ja, og nipper begge to til det lille glasset som blir satt foran oss.

«God?»

«Ja, jeg synes det.»

«Jeg også.»

Vi ber om å få se etiketten én gang til, og ser at den heter det samme som den lille byen vi befinner oss i:

Arehucas. Artig.

Uten å tenke særlig mer over saken, gjør vi det feriefolk gjør og fortsetter ferien i det vante lag. Strand og sol og paraplydrinker og alt det der.

Når avreisedagen endelig kommer, og vi som vanlig haster gjennom Taxfree’en, klarer vi ikke å unngå å legge merke til en DIGER reol full av flasker vi synes å ha sett før.

DER ER DEN, JO!

Artig, tenker vi. Artig med en LOKAL rom fra Granca. Mer eksotisk blir det ikke.

Vi rasker med oss ei flaske, og haster videre til kassa. 55 euro. Det er den verdt, tenker vi. Da får vi tross alt en god historie med på kjøpet.

Vel, den historien skulle vise seg å bli bedre enn vi hadde trodd. Og litt verre.

Når vi nemlig bestemmer oss for å SMAKE på denne rommen, ca et år senere, får vi oss en skikkelig overraskelse… Den smaker nemlig… Annerledes. Og ikke spesielt GODT.

Jaja, da har vi gått i den klassiske feriefella, atter en gang.

On that note:

Hvorfor MÅ det være sånn at ALT du tar med deg hjem fra ferie smaker ANNERLEDES her hjemme i Norge? Er det noe med klimaet? Promillen? Eller mangelen på den, som sådan? Bra vi ikke kjøpte en kasse denne gangen.

Mental bokføring. Check.

Men historien stopper ikke her. Det er snarere her historien begynner. For det er nemlig TO ÅR SENERE, nærmere bestemt for knapt et par måneder siden, at det begynner å bli gøy. Da har vi nemlig besøk av et vennepar (som også liker seg godt i ferieparadiset Gran Canaria), og vi sitter og skravler og deler skrønerhistorier.

Det tar ikke lang tid før romflaska havner på bordet. Jeg vil høre deres mening om innholdet.

«Nei, dette smakte ikke noe særlig. Har du vurdert å klage på den?»

KLAGE? På ei romflaske jeg kjøpte på Taxfree’en på Gran Canaria for TRE år siden? Ja, hvorfor ikke. De har sikkert en nettadresse eller noe.

Og det hadde de. Mandag 5. februar fyrer jeg avgårde en e-post.

Dagen etter, 6. februar, får jeg svar.

«We apologize for the incident. To give you an answer and a solution to the problem, we would need some additional information.»

…og deretter ber de meg dele batch number og en del andre greier. Send.

Deretter skulle det ta nesten 3 uker før jeg får svar. Jeg purrer.

Denne gangen svarer de med én gang:

«First of all, sorry for the delay. Unfortunately, we have been trying to find any bottle from 2021, but we have no product left from this batch. This is the only complain we have received about this product so far (…) In order to offer you another solution while we find out what happened with this batch from 2021, we have considered to send you a new bottle.»

New bottle???

Dette kan umulig funke, tenker jeg. Du kan vel ikke bare sende ei spritflaske i POSTEN??

«Normally, when it is just one bottle there won’t be no problem, we have never had problems by sending one. Anyway, please, let us know when you receive it.»

Dette var 1. mars.

To uker senere får jeg en hentelapp i posten. Du vet, den gode gamle som havner i postkassa di, med navnet ditt på. Der står det at jeg må ha med meg legitimasjon.

Jeg tusler ned på Rema 1000, og viser frem hentelappen i papir mens jeg leter etter førerkortet.

Det blir HELT sikkert tollgebyr, tenkte jeg i mitt stille sinn. Det MÅ det bli.

«Værsågod!»

«Det var alt?»

«Ja?»

«Javel.»

Det ligger sikkert en proforma eller faktura eller tollgreie inni pakka, tenker jeg. Det må det gjøre.

Til min store forundring finner jeg bare en pent innpakket romflaske. Den samme typen som jeg kjøpte på Taxfree’en på Gran Canaria.

Loco.

Kjære Arehucas destilleri:

MUCHAS GRACIAS por una experiencia de cliente absolutamente maravillosa.

(det er jeg som sier takk for en helt SUPER kundeopplevelse, men det skjønte du kanskje)

Gleder oss til å smake på denne!

DISCLAIMER:
Dette er IKKE en alkoholreklame. Dette er snarere innlegg nummer 3 i en serie om GODE kundeopplevelser, som denne gangen handler om et selskap som happens to be en romprodusent.

More to come!